«Det har ikke jeg fått beskjed om…»
Å snakke sammen kan være enkelt – og samtidig veldig vanskelig!
Når gir man nok informasjon, og når gir man for lite?
Da Asker Produkt fikk en pengegave, fikk det store ringvirker på informasjonsflyten ved bedriften.
Av Tonje Solstad, Tiltaksleder, Asker Produkt
Asker Produkt er en mellomstor Vekstbedrift, etablert i 1991. For snart 25 år siden ble bedriften startet med fem vta-plasser. I dag er det 36, i tillegg til åtte APSere, to lærekandidater, en lærling og et varierende antall hospitanter. Fra en liten avdeling hvor alle jobbet i samme lokale med lik arbeidstid er vi nå fordelt over seks arbeidsområder, fordelt på tre lokaliteter og hvor de første kommer på jobb klokken fem om morgenen og den siste går hjem nærmere halv syv om kvelden.
Neste helg er det bondens marked! Hvem har lyst til å være med?
Jeg sto foran kjøkkengjengens morgenmøte og skulle motivere fire personer til å jobbe fire timer på stand en lørdag ti dager senere. 14 blanke fjes tittet uinteressert tilbake, og kjøkkensjefen så fortvilet på meg mens hun sa at dette hadde ikke de visst noe om.
Hvorfor var dette så vanskelig å få til? Vi opplevde det stadig vekk: misforståelser, manglende informasjon om viktige hendelser og tilbakemeldinger som «det har ikke jeg fått beskjed om».
Arbeidsledere klarte ikke å videreformidle til arbeidstakere og kollegaer all felles informasjonen i en hektisk hverdag, og ledelsen følte at de ikke klarte å formidle alt det fantastiske som skjedde på de forskjellige avdelingene.
Asker Produkt er som alle andre tilsvarende bedrifter. Full av flotte folk som jobber godt og som lærer nye ting hver dag. Felles for de aller fleste av dem er at de ønsker å bli sett for den jobben de gjør. De ønsker seg mer hjelp til å holde fokus på de målene som de selv har vært med på å sette.
Det var jo ikke som at beskjeder ikke ble formidlet før. Informasjon ble videreformidlet på diverse avdelingsmorgenmøter, på en korktavle ved garderobene og på bedriftens månedlige fellesmøter. Likevel opplevde vi stadig vekk misforståelser. Viktige beskjeder og oppdatering på fokusområder ble formidlet ulikt på de forskjellige avdelingene eller beskjeder rakk ikke fram i tide. Arbeidstakere som ikke var tilstede på møter gikk glipp av informasjon. Små lapper hengt opp på tavler var vanskelige å lese.
Som alle andre vekst og attføringsbedrifter i Norge var vi utfordret av NAV til å hjelpe våre arbeidstakere inn i den digitale verden. For å få til det måtte vi ha på plass viktig utstyr. Asker Produkt er heldige som har mange gode samarbeidspartnere. En av dem er Lions Asker. Etter et vellykket samarbeidsprosjekt ble vi spurt om det var noe Lions kunne gjøre for oss, og det var det jo! En gavmild pengesum fra Lions gjorde at vi kunne kjøpe inn nettbrett, trådløst internett og en stor tv-skjerm til bedriften. Sistnevnte ble hengt opp i kantina.
I begynnelsen var skjermen hovedsakelig svart. Ønsket om at den ble brukt var der, men ingen tok ansvaret for den, og ingen visste helt hvordan man kunne få brukt den aktivt. I en travel hverdag var det få som følte overskudd til å sette seg inn i hvordan dette kunne løses. Det virket som et stort arbeid og vi hadde ikke helt klart for oss hvordan vi skulle gå frem eller hva som var målet. Tilslutt var det et klokt hode som klarte å sette ord på det: Målet er selvfølgelig at korktavla skal bli digital!
Jeg fikk jobben. Da «Informasjon fra Tonje» ble kjørt opp på skjermen den første gangen, besto den hovedsakelig av en powerpoint vist frem i lunsjen. På fem repeterende lysbilder ble informasjonen fra personalleder, som før sporadisk ble hengt opp på en korktavle, vist frem. Den første uka kom informasjon om når lederne var i møter, og hvem som hadde bursdag inneværende uke. Etter hvert kom det flere innspill. Informasjonen ble endret på hver mandag. Det ble behov for å være flere som kunne skrive og komme opp med saker. Etter utlysning på informasjonstavla meldte tre arbeidstakere seg og redaksjonsgruppa var et faktum. Da en besøkende sa at en slik «Tonje Tidende» kunne han også tenke seg, ble det navnet hengende ved.
Redaksjonsgruppa til Tonjetidende bestemte seg for ukentlige møter. På møtene diskuteres hva som skal bli med fra forrige uke og hva som er av nye saker. Hvert lysbilde skal inneholde en enkel tittel, litt tekst og minimum ett bilde på hvert lysbilde. Håndskrevne maler blir ført inn i en powerpointpresentasjon av redaksjonsgruppas to «journalister». Tredjemann, som ikke kan skrive inn tekst grunnet dårlig syn, har fått jobb som nyhetshund. I tillegg har han vist seg å være en ganske så dugendes fotograf. Vi skriver om gode eller dårlige økonomiske resultater, enkeltpersoners måloppnåelse, ryddedugnader, hvor joghurtbegre skal kastes og informerer om besøk.
Tonje Tidende fikk nytt navn på nyåret 2015. Etter avstemning ble det nye navnet APROPOS. Vi synes det er et passende navn til Asker Produkts interne avis hvor vårt interne liv blir presentert i små doser. Apropos står på skjermen fra klokka åtte om morgenen til den siste i produksjonen går hjem, men har sin høysesong under lunsjavviklingen. To grupper med bespisende får akkurat samme informasjon.
Har du sett det fine bildet av meg på avisa, eller Tonje?
Apropos er blitt populær! Det er stas å se seg selv på skjermen, stas at de andre ser hva du driver på med og så får man jo litt oppmerksomhet fra både ledelsen og andre arbeidsledere. I tillegg til direkte informasjonsutveksling opplever vi å ha fått en del positive bivirkninger som vi ikke hadde planlagt i begynnelsen. Vi har fått økt IT-kompetanse, økt involvering og økt kompetanse. For eksempel etter kurs i hvordan fotografere/ta et godt bilde som også brukes i registrering av målarbeid for den enkelte.
En av de største forskjellene vi har lagt merke til er nok likevel på den sosiale arenaen. Plutselig har arbeidstakerne noe felles å snakke om i lunsjen. Arbeidstakerne roser hverandre på tvers av avdelingene og saker fra Apropos blir diskutert rundt bordet slik at de som ikke er så gode til å lese også får med seg sakene.
Synes vi at vi har vært flinke? Ja. Er vi fornøyd med resultatet? Kanskje ikke helt. Det er store forbedringsmuligheter for Apropos. Vi bruker vår internavis til informasjon om gjøren og laden, til kvalitetssikring og opplæring. Likevel har vi fremdeles store utfordringer. Ikke alle arbeidstakere får med seg det som skjer på skjermen. Bildene skifter for fort for enkelte, og andre trenger kanskje at noen leser høyt for dem. Redaksjonsgruppa får kanskje ikke med seg alle viktige saker, eller det blir kanskje alt for mye informasjon til tider. Ikke alle får like god tilgang til informasjonen. De eksterne avdelingene for eksempel, har ikke samme mulighet til å få sett det som blir presentert i produksjonslokalene som de andre.
Likevel konkluderer vi med at Apropos er kommet for å bli. Informasjonsflyten er kanskje ikke blitt perfekt, men den er bedre enn den var. Derfor var det en stor seier da jeg etter en intern utlysning i Apropos to ganger på samme dag ble stoppet av to forskjellige arbeidstakere i gangen som sa: